Karate-do: Historie og utvikling

VARDEHEI, Inge B. Karate-do: Historie og utvikling. Sandnes: IBV, 2009. UDK 93’796.853.26-043.86.

Introduksjon

Allerede under Shang-dynastiet (ca. 1766/1122 før vår tidsregning) reiste arabiske karavaneførere fritt mellom Midt-Østen og Kina og forsvarte seg med hell mot banditter, pga. deres evne til å ta i bruk de beste kampteknikkene fra både vestlige og østlige makter.

Ca. 525 krysset buddhistmunken Bodhidharma grensen til Kina. Han ble den spirituelle opphavsmann til zenbuddhisme og grunnleggeren av en våpenløs kampform; forløperen til dagens karate.

Karate er grunnleggende en form eller metode for selvforsvar bare ved hjelp av hender, armer og føtter. Karate legger vekt på spark, åpne håndslag og lukkede knyttneveslag. Så effektiv er denne form for selvforsvar at en karate-mester kan forsvare seg samtidig mot flere motstandere, både mennesker og dyr. Teknikkene baserer seg på fysiske lover for aksjons- og reaksjonskrefter ved hjelp av hurtighet, koordinering, konsentrasjon og energi til rett tid og sted, og er en kombinasjon av fysisk og mental energi.

Terminologi

Begrepet karate er japansk og betyr ”tom hånd”. Før 1900 ble begrepet kempo (knyttnevens vei) brukt i Japan for å beskrive kampteknikker på Okinawa med markerte likheter til moderne karate. I Kina betegner ch’üan fa (åpen håndteknikk) en kinesisk form for selvforsvar og selvutvikling veldig lik karate. Tode (kinesisk tom hånd) er et annet begrep som antyder kinesisk innvirkning på karate. Så tidlig som i 1629 ble ordet te (hånd) brukt på Okinawa for å beskrive en kampform som liknet sterkt på moderne karate.

Utenom selvforsvarsteknikker fra Okinawa og Kina var der fem kampteknikker som kan ha bidratt til dagens karate: egyptisk nevekamp, som vist på pyramideveggene; romerske gladiatorkamper; japansk sumobryting; indisk/persisk fotkamp; våpenløs kampform i Thailand, Malaysia, Kambodja, Laos og Vietnam. Men, også India viser seg å være fødestedet for noen urgamle former for våpenløs kamp.

India, Kina, Sørøst-Asia

Det første skriftlige bevis på en indisk tom hånd kampform er nevnt i den kjente Buddhistiske skriften Lotus Sutra. India er også fødestedet til en annen tidlig tom hånd krigskunst vájramushti. Bevis synes å antyde at den var den absolutt første karate-liknende teknikk, og ble hyppig praktisert av krigerklassen. Studenter av denne kunsten styrket hendene ved først å dyppe dem i melk og så slå mot en marmorblokk!

En viss form for ch’üan fa ble utviklet i Kina for ca. 5000 år siden under Den Gule Keiser Huang-ti. Fra Indias påvirkning på Kina oppsto det minst en form for tom hånd kampform, og pioneren var som nevnt den indiske buddhistmunken Bodhidharma. Han var medlem av en indisk krigerkaste og reiste til Kina pga. buddhismens forfall i India. Hans liv var sentrert rundt Shaolin-templet/klosteret, hvor han instruerte munkene i fysiske øvelser for å styrke kropp og sinn ved hjelp av 18 håndteknikker. Det var aldri Bodhidharmas hensikt at hans teknikker skulle utvikle seg til en voldelig krigskunst. Shaolin ch’üan fa var den første av ni skoler for tom hånd kampform, som ble hevdet å være grunnlagt av taoist-guddommer (!).

Khmer kampform i Kambodja kan muligens stamme fra India, men tydeligvis er det blitt utviklet en egen form for tom hånd kampform. Vietnam er sterkt påvirket av Kina, mens thai-boksing minner om andre sørøstasiatiske stilarter, og kan være en mulig forløper til Okinawa-karate.

I Indonesia ble kystbefolkningen nødt til å perfeksjonere effektive våpenløse kampteknikker for ikke å bli slaktet av kinesiske, arabiske, malaysiske og filippinske sjørøvere (!). Ubevæpnede kampformer som pukulan, pentjak og silat ble holdt skjult for utenforstående. I konkurranse tillates nærkamp, og motstanderen overvinnes vanligvis ved hjelp av lynhurtige motangrep med slag mot nervesentre. Feiing av motstanderen gir seier. En perfekt utført form for kata kan også avgjøre en kamp.

Malaysia har utviklet et våpenløst selvforsvars kampsystem bersilat, som er påvirket av India, men basert på en kvinnes drømmer (!?). Det er en oppvisnings/kamp-form som bruker knyttneve/fingrer, grep, låsing, kast, hopp og flyvespark.

Okinawa

Det kan ha vært en slags våpenløs kampform 300 år før vår tidsregning på Okinawa, hovedøyen i Ryukyene. Denne utviklet seg imidlertid ikke til et organisert system av ubevæpnet selvforsvar før etter Bodhidharma. I perioden 580/906 kom ch’üan fa til Okinawa, men det var ikke før 1393, etter en emigrasjon fra Kina, at de ”36 familier” ble ansvarlige for spredningen av ch’üan fa på Ryukyene.

Karate ble utviklet mellom 1609/1903, kombinert med tode (innfødt kampform med knyttnevene) og andre asiatiske kampformer, som ch’üan fa. Den kulturelle innflytelse kom både fra øst, nord og sør, fra forlis av skipsekspedisjoner beskyttet av samuraier (japanske krigere) og fra buddhistmunker på avveier. Karate ble således en kombinasjon av knyttneveteknikker fra Okinawa, fingerteknikker fra Taiwan, håndteknikker fra Kina og spark fra Sørøst-Asia/Indo-Kina (Vietnam, Kambodja og Laos).

I 1609 fikk taperen av borgerkrigen i Japan ”lov” til å gå mot Ryukyene for å mildne frustrerte krigere hos taperen. Militærekspedisjonen gjorde slutt på Okinawas uavhengighet, og ryddet veien for en fullstendig kontroll over hele Ryukyene. Det ble blant annet lagt ned forbud mot å ha våpen. Bitterheten som oppsto på grunn av en slik total underkastelse førte til sammenstøt mellom japanere og innfødte, som bare kunne forsvare seg med hender og føtter.

Erkjennelsen av uorganisert motstand førte til at de ulike ch’üan-fa-grupper og tode-kretser på Okinawa kom sammen til en serie hemmelige møter, som førte til at de slo seg sammen i 1629 til en forent front mot fienden. Resultatet fra foreningen ble til kampformen te. Opplæring og praktisering av te var totalt hemmelig, og de tre ledende te-skolene – lokalisert i Shuri (offensiv stilart), Naha (defensiv stilart) og Tomari (både offensiv og defensiv stilart) – gikk under jorden for å unngå at japanerne oppdaget dem. Te ble ekstremt voldelig, da hensikten var å drepe – eller å bli drept.

Det er lite skriftlig om kampkunsten etter at den gikk under jorden, men en legende nevner en mann ved navn Sakugawa fra Shuri. Han reiste til Kina i 1724 for å studere ch’üan fa, og kom tilbake mange år etter tydelig forandret. Mange ba da om å bli hans elev pga. hans dyktighet, og resultatet ble Sakugawa karate-skole. Selv om den ble betegnet ”karate-skole” av den berømte karate-mesteren Gichin Funakoshi fra Okinawa, var den sannsynligvis basert på ren kinesisk ch’üan fa.

Mellom 1784/1903 ble ordet te erstattet av begrepet karate, men det var ikke før 1903 den første offentlige karate-demonstrasjon fant sted på Okinawa. Etter 1903 ble karate standardisert i ryu (skoler). Kjente skoler er Goju-ryu, Shotokan-ryu og Wado-ryu.

Japan

Noen av Japans eksotiske militærteknikker har en allment godtatt likhet med moderne karate. I Japans mytologiske æra (500 år før vår tidsregning) blir det hevdet at to halvguder angrep hverandre med en slags hånd-til-hånd-konkurranse, for å teste hverandres styrke. Enkelte forfattere har konkludert med en positiv likhet mellom slike konkurranser og judo, ju-jutsu og sumo.

Vi påstår for all del ikke at karate som sådan eksisterte i fortidens Japan, men allikevel eksisterer muligheten for at en slags ch’üan fa fant veien til det tidlige Japan, og at det var med på å forme andre krigskunster. På den annen side kan vi heller ikke skrive under på at Japans bu-jutsu (Japans krigskunst i alminnelighet) er et direkte resultat av kinesisk påvirkning og inspirasjon.

Mellom 700/1400 var det imidlertid vanlig at japanske ungdommer studerte buddhisme i Kina, hvor de lærte ch’üan fa og uten tvil tok kunsten med seg til hjemlandet. Pga. de tette båndene mellom ch’üan fa og buddhistisk filosofi er ikke denne antakelsen vanskelig å godta.

I løpet av den klassiske tidsalder med japansk krigskunst (1500/1868) var de ledende bu-jutsu-mennene ofte buddhistmunker. De viste ofte spesiell kunnskap om og dyktighet i ubevæpnede former for kamp. Ch’üan fa, uttalt kempo i Japan, var faktisk ikke kjent av mange utenfor det buddhistiske presteskapet før slutten av 1500.

Etter den store krigsherren general Hideyoshi Toyotaomis mislykkede forsøk på å underlegge seg Korea og Kina i 1592/1598, brakte mange av hans tilbakevendte samuraier med seg kunnskapen om ch’üan fa (eller kempo). Fra 1600 omfattet deler av samuraienes ”krigsutrustning” slag og slagteknikker mot nervene basert på kinesisk ch’üan fa.

Det er kjent at flere karate-instruktører fra Okinawa reiste og underviste i Japan så tidlig som 1904. Men, det var først i 1915 at karate ble offisielt introdusert i Japan av den berømte mesteren Gichin Funakoshi, da han demonstrerte stilarten ved den Japanske krigskunstens hovedkvarter Butoku-den i Kyoto. 1915 er derfor året for karatens inntreden i Japan, selv om karate-liknende kampstilarter kom til Japan under sterk påvirkning fra kinesiske buddhister på 1600-tallet.

I 1937 hadde karate blitt allment introdusert for den japanske befolkning, og var blitt en integrert del i både universiteter og militærvesenet.

Buddhisme og karate

Sanskrit-betegnelsen sunyata (tomhet/intethet) representerer det gamle metafysiske begrepet om at alle grunnleggende prinsipper i livet strømmer ut fra et uendelig og opprinnelig kaos. Buddhismens prinsipp om mu (intet) har en flyktig likhet med sunyata, men refererer mer spesifikt til ikke-strebing eller ikke-søken, altså mer en forbindelse til den ”midlere vei” uten ytterligheter. Ideen er å renske sinnet for fremmede tanker heller enn å tenke på den forestående konkurranse. Mu-prinsippet kommer fra det eldre buddhistiske begrepet mushin (ikke-sinn). I sitt vesen er mushin en egofri sinnstilstand som frigjør en fra frykt eller fiasko. En annen måte å beskrive mushin på er å reagere automatisk med ubevisst oppmerksomhet; gjøre teknikkene uten å tenke; la sinnet (tankene) flyte fritt.

Bodhidharmas viktigste befatning var øyensynlig å kultivere sinnet for å oppnå innsikt. Han utviklet et system med repeterbare kroppsøvelser beregnet for å forbedre det fysiske og mentale nivå og til hjelp for konsentrasjonsevnen. Ch’üan fa ble utviklet fra disse spesielle øvelsene, og kan dermed sies å ha vært buddhistisk inspirert. De 18 slagteknikkene Bodhidharma underviste i var slett ikke beregnet for fysisk konfrontasjon. Faktum er simpelt hen at ch’üan fa i sin opprinnelse var en ikke-dødelig kunst, siden den var nær beslektet med Bodhidharmas Shaolin ch’üan fa.

Det er blitt en tro at å mestre enhver krigskunst er basert på zen (en buddhistisk retning preget av meditasjon) læresetninger, og at en kriger ikke oppnår å mestre sin kunst uten en periode med målbevisst zen-trening. Praktisering av aspekter fra zen-meditasjon ga dem en følelse av frihet fra frykten for å miste livet. Flere japanske tradisjoner fra det daglige liv gjenspeiler påvirkning fra zen, men det er krigskunstene som har beholdt den strake vei til innsikt som ble innført av Bodhidharma. Det er denne direkte forbindelse som har ledet mange tenkere til å betrakte krigskunstene som en katalysator, eller ”mellomledd”, mellom selvet og den universelle kunnskap, eller innsikt.

Kinesiske og japanske munker har lært en form for ch’üan fa eller kempo siden 700-tallet. På overflaten viser det seg at slike ”forsvarsteknikker” ikke kunne ha noen større religiøs betydning, særlig siden de først og fremst ble beregnet for helsemessige formål. Men, det hevdes fortsatt at ch’üan fa eller kempo i virkeligheten var former for ”levendegjort meditasjon”, dvs. vesentlig hjelp til å oppnå innsikt, hver seriøs buddhists mål.

Preken om den kvasi-buddhistiske filosofi av mange karate-skoler nærmer seg grensen for blasfemi, sett i kontrast til den fysiske vold som det behendig blir oppmuntret til der. Buddhismens forbindelse med karate er en moderne oppfinnelse, og er muligens et forsøk på å gi en dødelig kampteknikk et spor av moralsk samvittighet.

USA og moderne trender

Ch’üan fa ble først bare praktisert av kinesere i USA, og det var ikke før 1964 mesteren Wong Ark-Yuey fra Kina startet den første åpne opplæring for alle i Los Angeles. Hans kung-fu (ch’üan fa) ble fulgt opp av flere andre, hvor de fleste la vekt på den helsemessige effekten ved treningen.

Karate derimot var så godt som ikke-eksisterende i USA før midten på 1950-tallet. Praktiserende karateutøvere opprinnelig fra Okinawa utelukket alle andre, slik at karate faktisk var fraværende fra USA før 1953. USAs luftforsvar var interessert i japansk krigskunst siden etter den andre verdenskrig, og sponset i 1953 instruksjon av deres personell i judo og karate. Disse ble tilbudt karateinstruktører fra tre japanske universiteter. Selv om undervisningen var begrenset til militært personell, var det den første brede introduksjon av karate til USAs befolkning.

Den første dokumenterte kommersielle suksessfulle kempo/karate-skole i USA ble grunnlagt av Edward Parker fra Hawai i 1954. Han lærte opp flere kjendiser, bl.a. Elvis Presley. Den første ”rene” karate-stilarten ble introdusert i USA i 1956 av Tsutomu Ohshima fra Japan, som åpnet sin shotokan karate-skole i Los Angeles. I 1959 underviste han i sin stilart i Brasil og Frankrike.

Etter 1959 ble det virkelig en ”karate-eksplosjon” i USA. Men, pga. mangel på organisering oppsto det et enormt antall våpenløse krigskunst-skoler, hvor noen av dem var svært ulike deres orientalske aner. Dette har utløst en liknende degenerering av de opprinnelige stilarter i Kanada, Europa og selv i deler av Asia.

Trening i krigskunst i Japan eksisterer for det meste på et fullstendig annet nivå enn i USA, selv om de også har sine svin på skogen. Imidlertid har karate og mesteparten av de andre japanske bu-jutsu i det store og hele hatt en dynamisk og positiv innflytelse på kulturen i disse øyene. Når det gjelder Funakoshi var han primært en lærer, som betraktet karate som et redskap for utdanning av den hele mann – kropp, sinn og sjel.

Et positivt trekk i utviklingen var konsolideringen av de fire viktigste stilartene, wado-ryu, shito-ryu, goju-ryu og shotokan-ryu (kan – klubb). Det er senere kommet til flere stilarter, f.eks. kyokushinkai (kai – forbund), og vår egen stilart shukokai, som er en videreutvikling fra shito-ryu.

Europeerne har utviklet seg raskt, og er i dag fullt på høyde med de japanske utøverne. Karate er en forholdsvis ny idrett i Norge. Den første organiserte karatetrening her til lands startet så sent som i 1965. Karate spredte seg raskt, og i 1973 ble Norges Karate Forbund stiftet. Det ble senere hetende Norges Karate og Taekwondo Forbund, før det frem til i dag heter Norges Kampsport Forbund.

Referanser

1. FUNAKOSHI, Gichin. Karate-do. My Way of Life. Translation in English of his autobiography. 2. printing. NY (USA): Kodansha International, 1982. ISBN 0-87011-463-8.
2. GLUCK, Jay. Zen Combat. The Ancient Samurai Warriors’ Key to Body and Mind Control. 4. U.S. printing. NY (USA): Ballantine Books, 1976. ISBN 0-345-25030-2-175.
3. HAINES, Bruce A. Karate’s History and Traditions. 8. printing. Tokyo (JP): Charles E. Tuttle, 1974. ISBN 0-8048-0341-2; LCCC no. 68-25893.

© 2008 Seiken Karate Klubb, Stavanger & Sandnes